Norwegian English German
A- A A+

Da klokka klang…

klokkeDa jeg hørte denne kjente og kjære melodien på radio her om dagen, kom jeg på en nesten 70 år gammel opplevelse fra sommeren 1943. Denne sommeren lå jeg på Bodø sykehus for å få fjernet mandlene.

Reisen fra Ramberg var nokså strabasiøs både for meg, min mor og en tante. Det startet med hesteskyss fra Ramberg til Skjelfjord og dampskipskaia til Erling Johansen. Der ventet vi på lokalen, det var dampskipet «Mosken», tilhørende det Vesteraalske Dampskibs Selskab, VDS. Skipet skulle bringe oss til Stamsund. Det var jo mange anløp, blant annet med den lange avstikkeren inn Nappstraummen til Napp og Haugs kailøse anløpssteder. Det var ikke særlig rommelig om bord. Mosken var fullpakket av vanlige nordmenn og tyske offiserer og menige. Alle lugarer var opptatt og i salongene breiet militære offiserer i alle stoler og sofaer. Tobakksrøyken reiv i nesa. Enkelte offiserer inviterte damer inn i salongene, men interessen var heller liten. Dette gjorde offiserene sure, man kunne da ikke overse der Grosse Wehrmacht.

Det var jo mange anløp, blant annet med den lange avstikkeren inn Nappstraummen til Napp og Haugs kailøse anløpssteder. Her anløper DS Børøysund Napp.

Hva gjorde så jeg? Jo, jeg inviterte meg selv ned i maskinrommet. Dampmaskinen var imponerende. Der for stempler opp og ned i takt med veivakselen som roterte. Fyrbøteren lempet kull og rotet i fyrgangen med sleisen. Glødende kull som ramlet ut, tok han i neven og lempet tilbake i fyren uten at jeg så eller hørte at han svidde fingrene. Maskinisten beveget seg mellom bevegelige maskindeler med ei smørekanne. De var ubeskrivelig spennende og jeg så frem til når jeg kom hjem igjen for å fortelle om alt dette spennende.

fyrbøter børøysundI Stamsund gikk vi om bord i hurtigruteskipet «Nordstjernen». I disse dager «pensjoneres «Nordstjernen» som jeg tror er tredje hurtigruten med det navnet. Jeg mener å huske at nummer 2, som var en av «Italiabåtene», gikk på grunn i Raftsundet høsten 1954 og gikk til bunns. Den Nordstjernen som jeg reiste med måtte sikkert være verdens største skip, trodde jeg. Men da jeg vel hjemkommen lanserte denne oppfatningen, fikk jeg av en nabogutt vite at «Queen Mary» og «Titanic» var tusenmillioner ganger større. Vi var ikke så nøye med tall, dimensjoner og målestokk i den alderen. Selvfølgelig havnet jeg i maskinrommet på «Nordstjernen» og dermed skremte jeg vettet av mor og tante. Jeg dukket ikke opp før vi ankom Bodø.

Bodø ble bombet av tyske Stukaer og Junkere og nærmest utslettet i slutten av mai 1940. Det var dype bombekrater overalt og jeg har senere fått høre at jeg sammenlignet Bodø med å gå i Storura som ligger mellom Ramberg og Skjelfjorden.

Vi ankom efterhvert sykehuset til fots og det gikk ikke lenge før jeg ble beordret ned i kjelleren hvor jeg måtte kle meg naken og jumpe opp i en stor balje. En myndig og nokså streng kvinne sørget for at jeg ble ren både på kroppen og i ørene. Ørevasken er det jeg fremdeles husker med noe skrekkblandete følelser fra «assistert» vask i tidlig barndom. Hadde Torbjørn Egner skrevet om livet i Kardemomme by mange år tidligere, ville jeg nok umiddelbart funnet ut at denne kvinnen måtte være den originale modellen til Tante Sofie. Efter å ha fått på meg de tildelte harde og ubehagelige sykehusklærne, ble jeg ført til det som ble mitt tilholdssted de nærmeste 14 dagene. Rommet var et kombinert lager og verksted og roterom for husets vaktmester. Det var vidt og bredt og meget høyt under taket. Der bodde vi ca. 10 pasienter, de fleste så ut for meg som å være meget gamle. Jeg var nok yngste mann og også den sprekeste av samtlige. Selv om jeg hadde overkøye, ble det fort til at jeg kunne benyttes til mange tjenester som å fylle vannglass fra springen eller åpne vinduet hvis en av karene ville ta seg en røyk. Vinduet var langt og smalt og plassert høyt oppe på veggen. Ellers hadde jeg inntrykk at mange tygget skrå eller snuste.

Dette rommet, eller verkstedet, hadde et svært urverk høyt oppe på veggen like over hodet til en av de eldste pasientene. Hvert minutt frembrakte det et skrammel som minnet når man tipper stein ut av ei anleggsbåre. Det var flere enn jeg som ble holdt våken gjennom natten av dette spetakkelet.

Hvem som kom på ideen, vet jeg ikke, men vi bestemte nærmest enstemmig i plenum å få stoppet maskineriet. Kloke hoder fant ut at det måtte gjøres efter at sykehuset hadde falt litt til ro ut på senkvelden. Jeg ble utpekt, eller valgt til å utføre jobben. Det var kanskje kun jeg som hadde fysikk til et slikt oppdrag. Rommet var som før nevnt, meget høyt og uret hang høyt oppe på veggen. Jeg klatret opp hodegjerdet på jernsenga og nådde så vidt opp til en stor krok. Den fikk jeg lirket opp. De eldre «ekspertene» fortalte meg hva jeg så skulle gjøre. Det skulle finnes et lite hjul som roterte frem og tilbake. Det skulle jeg sette fingeren bort på og stoppe. Det hjalp øyeblikkelig. Jeg har jo senere lært at det lille hjulet hette uroa. Som ved et mirakel stoppet maskinen, vi talte til 60 og konstaterte at oppdraget var vellykket utført. Pasientene falt tilro og sovnet intetanende om hva som var i vente.

Tidlig neste morgen braste det 4-5 opprørte personer inn på rommet, anført av Tante Sofie. Alle pratet og skrek i munnen på hverandre, men vi forsto efter hvert at de ville ha tak i synderen som hadde stoppet sykehusets hoved klokke. Det ble musestille, ingen meldte seg. Den gangen lærte jeg hvor viktig det var å være lojal mot et flertallsvedtak og at ingen skulle smiske med «makta». Enden på visen ble at vaktmesteren, som var en del av den innstormende delegasjonen, hentet en stige, trakk bort sengen under uret, kom seg opp og fikk maskinen i gang. Han undret seg på hvordan en eventuell «sabotør» kunne ha rukket opp til uret uten stige. Han var spesielt opptatt av at alle de gamle mennene ikke kom seg opp av køya for egen maskin og den nyopererte lille «spølen» i overkøya hadde ikke en tjangs. Tante Sofie var nok av en annen mening og skulte stygt på meg. Senere var det en av karene som kom på at Overlegen, han kom fra Lillehammer har jeg fått kjennskap til senere, hette Friis og at det berget meg fra strenge irettesettelser. Kanskje trodde Tante Sofie at jeg var i slekt med Overlegen og at det kunne resultere i represalier fra ham hvis det ble kjent at hun hadde vært for streng mot meg? Det gjaldt den gang som nå å skaffe seg nettverk.

Det vi fikk vite noe senere, var at dette mektige urverket drev alle klokkene på sykehuset. Over alle dører hang det en hvit emalje tallskive, ca. 30 centimeter i diameter, og med svarte tall. Hver gang trillebåren tømte sin last, hoppet minuttvisere på samtlige klokker på sykehuset frem et minutt. Da var det jo noe lettere å forstå oppstyret og reaksjonene fra vaktmester, Tante Sofie og andre notabiliteter.

Tekst: Brigt Friis

Utskrift E-post